Matt Burt writes about "the Four":

Sometimes there are five sometimes there are none at all. It's a little like the Little Prince: If you meet someone, they always want to know the numbers, "....how many brothers and sisters do you have.....how much money do you have in the bank.....how long have you been living here....." and on and on. No one asks you if you stay home to listen to the rain, or whether or not you're sleepless on full moon nights too. No one ever asks that. They would prefer to know how many years you've got to the art academy or how many points you've worked up in TBK or NBK or the CIA. Like I said, somtimes there's five so I wouldn't get hung up on the numbers.


What happens during a typical Four show is that Pal takes a contact mic and mic's his heart while lifting weights wearing a tiger mask. The thumping-pumping sound is sure to bring a smile to the face of even the most sour of sourpusses. Other times Harold sits alone like as an old man in restaurant drinking wine and spilling it all over his white shirt. Sometimes there's music (opera and otherwise), sometimes there's not. Musically Audun knows what he's doing and in my opinion is one of the few around who can make his own instruments and play them without it degenerating into a kindergarden jam session.

Sometimes a mic'ed copy machine tunnels you into a Munchian scream of silent corporate plastic age
despair. Other times Harold jumps around to loud sounds like he's having an epileptic fit or Pal the troll school teacher presents the day's lessons on an overhead projector about the fox and the intellectual hypothesis concerning his assumed need for a hole (I laughed until it hurt so much I didn't think it funny anymore).

But one of the most visually structured and messy pieces is one in which monsterlike beings with red-yellow eyes sit at small tabels behind smoked glass and eat, or sort of, sort of ingest, sort of throw up, throw down, scream rattle and roll.

This piece in particular reminds me of a story that reappears in many places in far eastern folktales. Some open-hearted soul stumbles across the Buddha or an India god like Brahma and asks what the difference is between good and bad, between heaven and hell. So the Buddha takes the uncertain but good-hearted Johnny down and shows him around hell (you probably know this story already).

In hell there are miserable, starving creatures with throats the size of a needle and large bloated beellies with thin, emaciated limbs that break very easily. They are so weak and desperate they hardly have the energy to move. A bell rings and fantastically delicious food is served at a long table. All the hell beings rush at the table, grabbing desperately at the food knocking everything over. Not even a grain of rice is consumed before the bell rings again and the food disappears. In some stories they have long forks, so long in fact that they can't hold the forks to their mouths because the forks are so long. Then curious Johnny gets to see heaven. Everything is the same the table, the food, the forks.... everything, only there the people sit peacefully across from each other and feed each other with the long forks since no one can do it alone. Everyone gets fed.

One might draw a certain "over-consumptive" impression the monster-madness at dinnertime sketch or from Harold's wine spilling live-picture (which I have been told was unintended), but I never use that kind of language. I would simply say that in that dim stagelight there is a feeling of sadness that can't be wiped away with the handy-wipe of blame (toward capitalism or whatever).

During one performance, they had John Cage's 4'33 piece announced in the program, but they chickened out .Shame on the four! (editor: How do you know they didn't do it?).

In a recent piece this past autumn, the four made a sculpture out of white PVC pipe. First they came in snowsuits but were barefoot and laid all the pipes out, real neat like. Then the stage got dark and when the lights came back on there they were outfitted in loaned spandex bicycle clothes, tags hanging off and all. Then they assembled a sculpture and I enjoyed it because one had the feeling that they might build something understandable. But no, no, no...It was ab(c)stract as abstract gets.

The mind always searches for what it can recognize, make sense of, knows already... In that sense, we are living in the past all the time whether we realize it or not. We are secondhand people.

Matt Burt 26.01.00 Trondheim


"the Norwegian revolutionary opera"

 

Klassekampen 19/2 - 01 , Pønk vs opera.

tower

Multikunstnergruppa "the Four" har laget revolusjonær performanceopera i Trondheim.

Av Jo T. Gaare (tekst). Foto (her): Aage asphaug.

Ta ei spisekje performance, en liter opera, og en dash med pønk, og du nærmer deg The Norwegian Revolutionary Opera. Men bare nesten. For det finnes ubeskrivelige ting her i verden - ting som må oppleves for å fatte hva som egentlig skjer. Og når multikunst gruppa "The Four" står for signaturen er det ikke lett å finne ord som dekker.
The Norwegian Revolutinary Opera er en femti minutter lang performanceforestilling hvor publikum blandt annet får innblikk i stemmebåndets oppbygning ved hjelp av en video med et kamera ned gjennom nesa, heavy opera med 80 - talls gitarsolo med full røyklegging, opera sunget på tysk, engelsk og norsk, en tre meter høy operadiva som flyter over scenen, motorsykkeldataspill på storskjerm, flammeorgel og selvfølgelig internasjonalen på spilledåse. Alt gjort på The Foursk vis - sleivete presist med et sleivt blikk.

Trine Andreas

Pompøse karakterer.

- Vi har prøvd å få tak i forskjellige elementer som ligger i begrepet opera, og vri og vende på dem, slik at det blir en slags kommentar til operaen som sjanger, sier Truls Lorentzen. Han er en av de fire opprinnelige medlemmene i The Four, og spiller musikk i operastykket. Performancegruppa tar tak i mange forskjellige aspekter ved opera, og kommenterer blandt annet operaens pompøse karakter, operaens bruk av kulisser og kostymer, statistrollen og opera som TV-program.
- Vi kunne like godt ha kommentert andre musikkformer som rock eller hip -hop, men vi har valgt en sjanger vi ikke er så fortrolige med. På denne måten får vi mer avstand til stoffet, og det blir mer befriende å jobbe med det, sier Harald A. Nissen.

Flat struktur

Performance - multikunstgruppa The Four starta da tre av medlemmene hadde konserter hvor de spilte på jerntrapper, jernrør, trær og andre merkelige "instrumenter" for tilfeldige forbipasserende. Siden de startet i 1997 har de laget flere forestillinger, konserter, performanceopptredener og innstallasjoner, og fått seg et trofast publikum som stadig blir større. Gruppa er satt sammen av personer med vidt forskjellig bakgrunn, noen med klassisk musikkutdanning,en marinbiolog, en historiker og en skulptør.
The Four har fotfeste i miljøet på Svartlamo'n i Trondheim, og har tatt med seg den radikale innstillinga inn i arbeidet med forestillingene.

- Vi jobber i en slags flat struktur, hvor vi kastert mye ideer fram og tilbake. Det er en forutsetning for å komme fram til det vi gjør. De tingene vi fremfører skal gjerne være ting det ikke går an å komme på ved hjelp av kun en hjerne. Vi "jammer" nesten fram stoffet, ved hjelp av munnen og ørene, sier Lorentzen.
- Vi utfyller hverandre som personligheter, noen er musikalske, noen har god visuell teft, noen er rotete, andre er strukturerte. Vi er ikke hierarkisk i skapelsesprosessen, alle kommer med ideer. Operaen ble for eksempel skrevet som en historie først, for så å bli maltraktert, ler Nissen.
- Det kan selvfølgelig være frustrerende, men det er fortsatt elementer fra den opprinnelige historien med, fortsetter han.

fasade

 

Pønk og humor

Flere av medlemmene i The Four har bvakgrunn fra pønkmiljøet i Trondheim, og har tatt med seg den fandenivolske innstillinga inn i arbeidet. Forestillingene inneholder ofte store doser med fandenivolsk humor og underfundige poenger som vekker tankene hos publikum.
- Der er viktig å ikke ta seg sjøl høytidelig. Vi har en slags pønk - holdning til det vi lager, hvor poenget er at det ikke skal være så stor forskjell på de som står på scenen og på publikum. Det geniale med pønkkonserter er jo at bandet flyter sammen med publikum - skillet mellom scene og publikum blir opphevet, sier Nissen.

 

-Hvor viktig er det for dere at publikum skal le av det dere gjør?
- Humor er en smart måte å gjøre folk mer mottagelig for mer alvorlige eller triste ting. Vi vil heller ikke uttrykke èn bestemt stemning, men mest mulig forskjellig, sier Lorentzen.
- Bruker dere alltid humor som utgangspunkt?
Vi er ikke ute etter å søke det opplagte eller score de lette poengene. Folk kan godt synes det vi lager er artig, men vi ønsker jo å nå litt dypere. Vi er ekstremt selvkritiske når vi lager ting, og det tar ofte lang tid å skrive. Humor kan jo være veldig alvorlig også, den kan for eksempel være krass krass kommenterende, sørgmodig eller tragisk. Humorlandskapet er mer enn slapstickkomedie, sier Nissen.
Og at The Four har grepet på publikums lattermuskler ble bekrefta på premieren lørdag kveld; publikum satt med latteren løst og fulgte opp med jubel under forestillinga og trampeklapp etterpå. Kanskje får Oslopublikum oppleve The Four i løpet av året også.
Uansett går Norwegian Revolutionary Opera til og med onsdag på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim.

Under dusken, 04, 2001:

dusken

Teaterhuset Avant Garden
The Four
«THE NORWEGIAN REVOLUTIONARY OPERA»
Av og med Pål Bøyesen, Matt Burt, Andreas Kj. Elvenes, Audun Eriksen, Ida Jørgensen, Trine Kolmannskog, Truls Lorentzen, Harald Nissen.
Kostymer: Espen Høyem.

sofa

Hvis man går i Teaterhuset Avant Garden for å oppleve opera på gammelmåten, vil man antakelig bli skuffet. Forestillingen inneholder riktignok både arier og skjønn, skolert sang, men også heavyrock og vokale øvelser som slett ikke er pene i tradisjonell forstand. Går man derimot for å få helt uventede overraskelser, vil man få en morsom liten time.
The Four, som altså består av dobbelt så mange aktører som navnet sier, kan se tilbake på en lang merittliste med ukonvensjonelle opptredener i grenselandet mellom musikk, teater, performance og multikunst. Toner, tekster, drama og installasjoner er likestilte uttrykksformer for denne gruppa som er i besittelse av kunstnerisk håndverk i en rekke sjangre, og med solid støtte fra Norsk Kulturråd kan ensemblet denne gangen slå seg løs i en mer profesjonell og påkostet forestilling enn noen gang før.
Når for eksempel den skolerte operasangeren Andreas Kj. Elvenes kommer inn på scenen i motorsykkeldress og plutselig drar en serie heavyrock-soloer på elektrisk gitar, blir effekten både morsom og imponerende. Det samme kan sies om Trine Kolmannskog, skolert sanger hun også, som svever rundt på scenen i tre meters høyde.
Ensemblet presenterer de utroligste innfall. Etter en effektfull åpning med dødningehoder og sveiseapparat, kommer Pål Bøyesen inn på scenen i skikkelsen av en svensk lege som er ekspert på stemmebånd, og slik fortsetter det, uten noen som helst rød tråd.
Som man kanskje skjønner, er det ikke mulig å fortelle hva «The Norwegian Revolutionary Opera» handler om, for den bryter med alle tradisjonelle forventninger. Oppsetningen fortoner seg som en serie tablåer uten noen tydelig sammenheng, og hvis vi skal peke på en svakhet, må det være at forestillingen mangler en dramaturgisk oppbygning. Den har et fascinerende anslag og mange gode, enkeltstående scener, men den mangler spenningsoppbygging og klimaks, og den slutter litt for brått etter en knapp time.
På den annen side er respektløsheten og bruddet med alle konvensjoner også oppsetningens store styrke. I en by der store deler av kulturlivet fortoner seg tradisjonelt og forutsigelig, er det bra at vi har grupper som The Four.

Trygve Lundemo, Adresseavisen.